Hvem er rikest på julaften?
Det er gamle dager og julestemning i ei lita bygd. Snøen daler ned, bjellene klinger og julenek pynter opp husene. Midt i idyllen kommer elleve år gamle Babben med en advarsel: “Det skal skje noe forferdelig. Noe som vil ødelegge julestemningen!

«Vi er det stoff som drømmer veves av»

Stormfull klassiker om hevn og forsoning.

Prospero, hertug av Milano, er forrådt av sine venner og lever i eksil på en øde øy sammen med datteren, Miranda. Med sine magiske krefter tar han kontroll over mystiske, overjordiske vesener. Årene passerer stille, helt til en skjebnesvanger dag, da et skip seiler forbi. Ombord er de som en gang sviktet ham. I raseri utløser Prospero en voldsom storm som kaster skipet mot øya. Gjennom magiske hendelser og intriger søker han hevn over sine fiender, men øyner også muligheten for forsoning.  

Stormen er et av Shakespeares siste verk, skrevet rundt 1611. Stykket utforsker temaer som makt, svik og forsoning og reflekterer over hvordan gamle sår kan leges gjennom tilgivelse og forståelse. Stormen er på overflaten en fortelling om magi, hevn og forsoning. Men under overflaten rommer teksten dype refleksjoner om maktmisbruk, kolonialisme, kontroll over naturen og menneskets evne – og kamp – for forandring. Men midt i stormen finnes håp. Shakespeares tekst åpner for forsoning, ny forståelse og transformasjon. Stormen viser oss at mennesker kan forandre seg, gi slipp på hevn og finne nye veier frem.  

Det er Verk Produksjoner som iscenesetter Stormen. Kompaniet er kjent for sin lekne, uredde stil, nyskapende tolkninger og undersøkende tilnærming til klassiske verk. De er også kjent for en politisk undertone og sterke scenetilstedeværelse. De har tidligere hatt stor suksess med produksjoner som kritikerroste Solaris på Black Box Teater og Markens grøde her på Trøndelag Teater. 

Oversatt av André Bjerke

Eg er vinden er en stemningsfull, poetisk og sår skildring av det skjøre livet. Vi møter Den eine og Den andre i en båt langt ute på vannet der himmelen møter havet. Fjernt fra sivilisasjonen og hverdagen konfronterer Den eine og Den andre hverandre med valgene livet gir oss. Det blir en eksistensiell utforskning av de store spørsmålene om ensomhet, tap, livsglede og dødsangst.  

I 2023 mottok Jon Fosse Nobelprisen i litteratur som fjerde nordmann. Med over 50 oversatte verk regnes han som en av moderne tids viktigste dramatikere, ofte sammenlignet med Henrik Ibsen. Eg er vinden (2008) er et av hans mest kjente og spilte verk. 

Vi er stolte av å presentere Eg er vinden i samarbeid med Teater Manu, det nasjonale tegnspråkteatret. Regissør Kjersti Haugen og scenograf Katrin Bombe skaper rammene for Fosses poetiske tekst. På scenen står Teater Manus skuespiller Ronny Patrick Jacobsen og Hans Petter Nilsen fra Trøndelag Teater. Forestillingen fremføres både på tegnspråk og talespråk. 

En sporvogn til begjær er en ikonisk, moderne og tidløs klassiker som skildrer de mest intense følelsene på spektret, som sjalusi, kjærlighet, lengsel, hat – og ikke minst begjæret. Fortellingen begynner med at Blanche DuBois plutselig dukker opp hos sin søster Stella, med nervene utenpå kroppen og kofferten full av elegante antrekk. Selv om hun er forferdet over nabolaget, leveforholdene og hennes søsters rå arbeiderklassemann, Stanley, velger hun å bli. Blanches innfløkte nærvær i Stella og Stanleys liv har dramatiske følger for dem alle tre, og truer med å styrte det skjøre korthuset de kaller et hjem i grus.

«Jeg er Blanche DuBois» sa Tennessee Williams ved flere anledninger. Selv om dramatikken hans ikke er selvbiografisk, gjenspeiler den ofte hans egen psykologiske uro. Williams bar med seg farens alkoholisme og morens angst og depresjon. I teaterstykkene sine utforsker han det mørke, skitne og perverse, – alltid med en underliggende lengsel etter renhet og uskyld. I tillegg til verk som Glassmenasjeriet og Katt på hett blikktak sikret En sporvogn til begjær Tennessee Williams enorm internasjonal suksess. Det er Kjersti Haugen som iscenesetter klassikeren for Trøndelag Teater. Haugen er en erfaren regissør, som gjennom dramatiseringer av verk som Et dukkehjem og Hedda Gabler, har vist en sterk evne til å skape tydelige og komplekse menneskeportretter. De siste forestillingene hun hadde regi på hos oss er kritikerroste Der det finst fuglar og Så som i himmelen.

MEDVIRKENDE
Marianne Meløy
Trygve Brøske
Åsmund Flaten

KUNSTNERISK LAG
Ivar Tindberg - Regi
Trygve Brøske - Musikk
Elisabeth Egseth Hansen - Dramaturg
Tommy Geving - Lysdesign
Siril Gaare - Lydansvarlig

PRODUKSJONSLAGET
Andreas Hoff - Inspisient
Mia Aspholm - Sufflør
Martin Didrichsen - Teknisk koordinator
Ann Kristin Høvik - Maskeansvarlig
Karianne Barstad - Rekvisittansvarlig
Erik Chan og Eiliv Storli - Sceneansvarlig
Trine Bjørhusdal - Stykkeansvarlig kostyme
Stein Jørgen Øien - Lysmester
Lysbordoperatør - Steffen Telstad
Egil Buseth - Snekker
Toril Skipnes - Stykkeansvarlig malersal

Midt mellom travle studenter, lesesaler, spisepauser, professormøter, kollokviegrupper og seminarer, trer en forestilling frem. Trøndelag Teater inntar Campus og tar med seg scenekunsten til Gløshaugen.

Vi beveger oss inn i et av Norges mest ikoniske bygg – et sted hvor generasjoner av studenter fra hele verden har blitt uteksaminert, og der et stolt og sterkt fagmiljø har vokst i over 115 år. Bygningens massive fasade, de majestetiske spirene og den unike portalen som leder inn til aulaen, gjør at selve huset inntar en hovedrolle i forestillingen. GLØS inviterer til en fabulerende og nysgjerrig oppdagelsesreise gjennom Hovedbygget på Gløshaugen.

Her møter du et knippe besynderlige karakterer som loser deg gjennom sine egne historier. Du vandrer gjennom saler og korridorer – både innenfor og bakenfor, på kryss og tvers av tid, tanker og oppspinn. Lag på lag av kunnskap, ambisjoner, nederlag, motstand, briljans, festtaler og helt vanlige dager.

Og midt i dette mylderet står du, akkurat i kveld, kanskje med et nytt blikk på dette stedet – og kanskje med en følelse av at noe flyktig flakser forbi deg i trappen.

GLØS er en unik teateropplevelse – en omsluttende feiring av en bemerkelsesverdig bygning som, til syvende og sist, befolkes av … ja, folk. 

Regi: Erlend Samnøen
Scenografi: Dagny Drage Kleiva
Kostymedesign: Åsa Gjerstad
Komponist og lyddesigner: Gaute Storsve
Dramaturg: Kristoffer Spender

Medvirkende:
Jo Saberniak, Arturo Scotti, Thomas Jensen Takyi, Janne Kokkin, Ingunn Beate Strige Øyen, Trond-Ove Skrødal, Jakob Stabell, Mira Dyrnes Askelund, Ingrid Myhre Løvik, Kine Bendixen, Ragne Grande, Tor Ivar Hagen, Sunniva Du Mond Nordal, Hans Petter Nilsen, Marthe M. Steinholt, Isak Holmen Sørensen, Natalie Grøndahl Tangen, Snorre Ryen Tøndel, Ingrid Bergstrøm

Scene: Hovedscenen

Paret Cathy og Jamie deler historien om sitt fem år lange forhold, hver fra sitt perspektiv: Cathy, som er skuespiller, forteller historien fra slutten til begynnelsen. Jamie, en forfatter, forteller fra begynnelsen til slutten. I begynnelsen er det drømmene og ambisjonene som forener dem – men hva skjer med forholdet og fellesskapet når drømmer brister og veiene deres skilles? Hva kan tid gjøre med kjærlighet? Fortellingen møtes på midten når paret gifter seg. Handlingen er lagt til New York med referanser til byen og kulturen.

The Last Five Years er et romantisk drama skrevet av Jason Robert Brown. Musikken er en blanding av pop, jazz, klassisk, klezmer, latin, blues, rock, folk og klassisk Broadway – fengende, gripende og minneverdig.

Musikalen hadde premiere Off Broadway i New York i 2002. Siden har den blitt en kultfavoritt blant musikalentusiaster over hele verden. I mars 2025 settes The Last Five Years opp på Broadway. Først kan du se den på Trøndelag Teater.

Tekst og musikk av Jason Robert Brown
Oversatt av Øyvind Berg
Originalprodusent New York: Arielle Tepper og Marty Bell
Originalprodusent Chicago: Northlight Theatre, Chicago, IL
Rettigheter: Music Theatre International

En thriller og kjærlighetshistorie om kvinners innsats under andre verdenskrig
Trondheim sentrum 6.-12. oktober 1942. Unntakstilstand. Den mørkeste uka i norsk og trøndersk krigshistorie. Mens nazistene strammer grepet om byen, risikerer Johanna og Thora Matheson livet for å smugle informasjon om okkupasjonsmaktas nærvær ut av landet. Johanna sender og mottar kodede meldinger gjemt i bøker som bibliotekar. Thora bruker rollen som funksjonær i Forretningsbanken til å få hånd om hemmelighetsstemplede dokumenter. I løpet av fem blodige og intense døgn, får vi et innblikk i motstandskampen i Trondheim og de umulige valgene som må tas når friheten står på spill. 

Et nært portrett av mennesker som settes på umenneskelige prøver 
Trondheim var så viktig for nazistene at Hitler planla å gjøre “Drontheim” til hovedstad i et stort germansk rike i nord. Unntakstilstanden ble innført for å spre frykt, slik at færre ville støtte den store motstanden.

For noen år siden satte Trøndelag Teater opp Leksikon om lys og mørke, en forestilling om Henry Rinnan, som representerte okkupasjonsmaktens side. Nå retter vi oppmerksomheten mot den andre siden av krigen – motstandskampen – med Trondheim og Trøndelag Teaters historie i sentrum.

Fiksjon og virkelighet
Forestillingen Drontheim er fiksjon bygget på virkelige personer og faktiske hendelser. Fortellingen knytter Johanna, Thora og moren Sofie Matheson sammen med andre historiske personer som beveget seg i byens gater og veiter høsten 1942, blant annet Trøndelag Teaters første teatersjef Henry Gleditsch og kona Synnøve Gleditsch, Henrik Rogstad, fylkesfører for Nasjonal Samling (NS) i Sør-Trøndelag, og rikskommisær Josef Terboven. Denne uka kulminerte også forfølgelsen av jøder som kollektiv gruppe med internering og deportasjon av alle jøder som ikke hadde flyktet fra Trondheim, mens motstandsbevegelsen mobiliserte under ekstremt vanskelige forhold. Forestillingen portretterer begge gruppene.  

Slik har forestillingen Drontheim, frigjort seg fra Thora og Johannas historie for å få tak i kjernen av det vi vil fortelle; om det vanskelige forholdet mellom teori og praksis, mellom fornuft og følelser, mellom allianser og blodsbånd, mellom “oss” og “dem”.  

Kvinners innsats i krig
I inngangspartiet til Trondheim folkebibliotek henger en plakett med teksten: ’Til minne om bibliotekar Johanna Matheson – født 1900 i Trondheim – død i 1944 i Ravensbrück – ga sitt liv i kampen mot nazismen’. 

Den lille motstanden kan være vel så viktig som den store og spektakulære. Mens filmverdenen ofte har fokusert på krigshistorier med menn i hovedrollen, ønsker vi å løfte frem en annen side av historien – kvinnenes historier.

79 år etter andre verdenskrig mangler vi fortsatt fortellinger om mødrene, søstrene, konene og døtrene som kjempet i krigen. Kvinners innsats er oversett og underkjent. I tillegg til å være et spenningsdrama om trøndersk motstand under krigen, handler Drontheim om dem; mennesker som kjemper uten våpen, men med kløkt, mot og hjerte. Velkommen til Trondheim anno oktober 1942. 

Johanna Matheson ble arrestert av det tyske sikkerhetspolitiet hjemme i Biskop Wexelsens gate 31. oktober 1942, mens Thora Matheson ble arrestert i Oslo 2. mars 1943. Johanna endte sitt liv i konsentrasjonsleiren Ravensbrück 17. november 1944. Thora satt på Grini til freden kom. Drontheim er inspirert av deres liv og historie.

I Orestien skildres en tid hvor loven ble tatt i egne hender, hatet gikk i arv og vold vant over rettferdighet.  

Når kongen Agamemnon vender hjem fra krigen, møter han sin hevnlystne kone, dronning Klytaimnestra. Hun er rasende fordi han har ofret datteren deres, Ifigeneia, for at gudene skulle gi ham fordeler på slagmarken. Klytaimnestra tar livet av Agamemnon, og en blodig voldssyklus er i gang. Sønnen deres, Orestes, får ordre av gudene om å drepe moren for det hun har gjort. Orestes vil gjøre som han får beskjed om, men oppsøkes av grusomme hevngudinner som mener at han gjør et feil valg. Orestes blir rådvill og spør gudene om hjelp igjen. Finnes det en løsning på hevnspiralen?   

Orestien er en trilogi skrevet av den greske dramatikeren Aiskhylos og består av stykkene Agamemnon, Sonofferet (Koeforene) og Eumenidene. Dramaet utforsker temaer som hevn, rettferdighet og guddommelig skjebne i en fortelling om forbannelser og blodsutgytelse i Atrevs-slekten, og er den eneste komplette trilogien fra litteraturen i antikkens Hellas som er bevart. Trilogien viser overgangen fra blodhevn til et mer sivilisert rettssystem og regnes som en av de viktigste verkene i gresk tragedie.

Allerede som 12-åring opplever Ingemar stor sorg og mange skuffelser. Moren er alvorlig syk, så han blir sendt på landet for å bo hos en onkel han ikke kjenner. For å håndtere følelsen av svik og ensomhet, begynner Ingemar å sammenligne seg med andre, som for eksempel romhunden Laika. Laika hadde det heller ikke lett. Hun ble stappet inn i Sputnik og sendt ut i verdensrommet hvor hun snurret rundt alene til hun døde, trolig av overoppheting forårsaket av en feil i varmesystemet. Laika måtte bære menneskehetens framskritt – noe hun sannsynligvis ikke hadde bedt om. Når Ingemar sammenligner seg med Laika, tenker han at han faktisk har hatt litt flaks. Det er viktig å sammenligne. Det kunne vært verre.  

Reidar Jönssons bok Mitt liv som hund blir nå til en monologforestilling på Studioscenen. Boken ble filmatisert i 1985 og nominert til Oscar for beste film og beste filmatisering. Filmen vant også Golden Globe for beste utenlandske film.  

Det er Maria Drangeid som er regissør for Mitt liv som hund. Mange husker henne kanskje for publikumssuksessen Stargate – en julefortelling. I 2024 ble hun valgt som en av to kandidater til Trøndelag Teaters satsing Regiløftet, noe som gir oss mulighet til å følge kunstnerskapet hennes over tid.   

Presten Brand i Henrik Ibsens lesedrama med samme navn er en skikkelse utenom det vanlige. En kompromissløs idealist som stiller høye krav til seg selv og sine omgivelser, og som er villig til å ofre det kjæreste han har for å realisere det store kallet sitt – en omvendelse av menneskeslekten. 

Brand er ikke lett å bli klok på. Hva er han egentlig? En tragisk helt? En virkelighetsfjern fanatiker, eller en revolusjonær redningsmann? 

Ved å undersøke unntaksmennesket Brand, hans ekstreme krav og handlinger, og hans relasjoner og omgivelser – kan vi kanskje få øye på noe vesentlig ved det å være menneske.  

Sist Espen Klouman Høiner gjestet teatret var det med fortellingen om Bartleby.

Der det i Bartleby var noen ubestemmelige dyreaktige skikkelser som undersøkte fortellingen i håp om å finne, eller finne tilbake til, det som kalles menneskelighet, er det denne gangen noen leirklumpeaktige vesener som lavmælt og konsentrert undersøker Brand i samme ærend. 

Disse ufullstendige vesenene kan minne om de mytiske skikkelsene fra jødisk folklore og mystikk, kalt golemer. En golem er et menneskelignende vesen laget av jord og leire som fikk liv ved at man leste magiske formler. En golem kunne tjene sin skaper, men også vende seg mot denne og bli farlig for menneskene. Det er en skikkelse med endeløs symbolisme. 

Kanskje kan disse ufullstendige og gåtefulle leirklumpene av noen vesener hjelpe oss med å se Brand litt klarere – og med det også oss selv? For hva er egentlig vår livsoppgave? Og hvordan forfølger vi den? Er vi idealister, pragmatikere, individualister – eller ser vi oss selv som en del av et større hele? 

Trøndelag Teaters Brand tar utgangspunkt i Henrik Ibsens lesedrama fra 1866,  og bearbeides og iscenesettes av Espen Klouman Høiner. 

Med seg på laget har han scenograf Signe Becker, lysdesigner Vilde Jønland og lyddesigner Ådne Meisfjord.